Et halvt år i et innlegg, 2009

Hei, det er den ueksisterende Stini som skrive til dere for første gang på ja, en, to, tre, fire md. Ja, jeg lever og jeg har det superflott, ikke vil jeg dra hjem heller, men som alle andre gøye ting, så kommer også denne opplevelsen til å ende. Jeg er trist for det, men jeg har også et liv hjemme i Norge som jeg egentlig bare hoppet ut av for mindre enn et år siden. Nå er det på tide å dra tilbake og fortsette der hvor jeg slapp. Men hvordan kan jeg klare det når jeg har levd et annet liv så lenge, opplevd så masse flotte og utrolige ting, fått så mange nye venner fra HELE verden og lært et nytt språk? Hvordan kan jeg klare å komme inn i vennegjengen igjen og begynne i andre klasse på nytt? Jeg gruer meg til utfordringen, men det er likevel noe jeg ikke kan flykte fra. Jeg må fortsette uansett hvor vanskelig det kommer til å bli. After all så er jeg tross alt den norske jenten som hoppet inn i det italienske samfunnet. Jeg er ikke italiensk selv om jeg nå har italienske venner, en italiensk familie (foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, kusiner og fettere), snakker italiensk og vet nesten alt som er å vite om Italia. Selvom jeg er norsk så vet jeg at jeg kommer til å legge noe igjen i Italia, og ta med meg en liten del til Norge.
Jeg vet at jeg alltid kommer til å anbefale folk til å dra på utveksling et år. Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det, og jeg synes direkte synd på dem som har gått glipp av den flotte muligheten til å bo i et annet land og lære så masse. Det er helt umulig for meg å forklare alt jeg har lært og fortelle om alt jeg har opplevd. Alt jeg kan si er at et utvekslingsår er som et helt liv på et år. Dette kan du bare få ved å dra på utveksling. Jeg kan snakke om det i evigheter.
Et utvekslingsår kan være veldig hardt og det kan være at det egentlig bare er vanskelig. Men jeg er sikker på at en hver person som dra ut et år vil til slutt sitte igjen som en sterkere person som vet mer om verden og det rundt seg. Man kan lese så mye man vil om et land, men landet kjenner du ikke før du kjenner folket som bor det. Det er de som utgjør landet. Jeg har ikke bare blitt kjent med Italia, men også land over hele verden. Jeg vet hvordan jentene danser på discoen i Russland, jeg vet at Sør Amerikanere er utrolig flinke til å danse reggaeton, og nordiske er forferdelig dårlige ecc. Men en viktigere ting som jeg har lært er at fordommer er en dum ting, og veldig ofte er de feile. Jeg har lært å ikke dømme folk. En ting jeg kan si er at det finnes kule folk i ALLE land. Vi er alle like, og ungdommer som voksne kan bli venner. Det er utrolig kult.
I går kom jeg hjem fra den siste leiren med alle utvekslingstudentene fra Lombardia (et fylke). Vi var på fjellet i fire dager og koste oss kjempemasse. Det var en leir hvor vi alle ble bedre venner og fikk reflektert over året vårt i Italia. Det var interessant og flott. Det er rart å tenkte på at jeg ikke kommer til å se de fleste igjen.. Det gjør meg veldig trist, men jeg velger heller å tenke positivt og håpe på at vi alle en gang kommer til å treffes i våre land eller i Italia. Jeg må i allefall reise veldig masse de neste årene, det er sikkert!

Nå er det bare tre uker igjen i Italia, og jeg skal reise litt rundt i nærområdet, kose meg med venner osv. Jeg skal prøve å nyte den siste tiden så godt jeg kan! Vi sees folks=)

Stine xxx