La mia famiglia

Jeg beklager virkelig for at jeg ikke har skrevet før, men jeg har vært litt opptatt i det siste..
Vel, nå har jeg vært i Italia i 2 uker, tiden har gått fort, men likevel føler jeg at jeg har vært her så mye lengre! 2 uker er så lenge folk er på ferie her liksom. Nå trår jeg over "feriegrensen" og trer inn med innbyggerstatus. Selv om jeg bare har vært her i 2 uker så føler jeg meg ikke som en turist. Jeg har lært meg undergrunnsystemet, noe som var helt forferdelig i begynnelsen fordi jeg ikke skjønte noen ting i det hele tatt! Vi (min familie og jeg) skrev opp datoen da jeg for første gang klarte å ta meg frem i undergrunnen uten noen form for veiledning. Jeg var stolt! Likevel så kan man vel egentlig kalle meg en turist siden jeg ikke kjenner språket eller byen. Den er stor! Jeg synes egentlig den er litt for stor, for det tar tid å komme seg rundt! Selv om jeg bor i sentrum, må jeg likevel gå i 45 min (jeg tar undergrunnen til vanlig) for å komme inn til Duomo som regnes som kjernen av Milano. Milano er ikke noe spesiell by som Roma, men den har likevel en stor betydning for Italia fordi det er her økonomien foregår. Det er bare en veldig fin bygning her og det er Duomo (en gedigen katedral). I går var jeg inni den sammen med min venninne Gabriela fra Chile. Hun bor ikke så langt fra meg, så vi henger mye sammen. Den var helt nydelig inni, med masse glassmalerier fra Bibelen. Gabriela og jeg fant ut at det måtte være et for hver eneste historie i Bibelen. Selvfølgelig var det også inni her alle turistene hadde samlet seg, derfor følte jeg meg også som en turist.

Min familie har tre navn; Bartezzaghi (min lillesøster Carla), Candiani (min mor Giulia) og Satolli (min far Roberto). Vi bor i en toppleilighet (7 etasje, heldigvis med heis) i et strøk kalt Isola/øyen ved Garibaldi Stazione. Det er et helt vanlig strøk, men små kaffebarer ol. rundt omkring. Om dagen er det trykt her, men om kvelden får jeg ikke gå alene. Jeg elsker leiligheten, for den ligger litt over alle de andre husene rundt. Derfor kan jeg nå når jeg skriver, også se utover Milano by. Vi har terrasse ved hele fronten, og jeg har også min egen lille terrasse på rommet mitt! Om kveldene sitter jeg ofte der ute og hører på musikk, og det er utrolig avslappende. Vi har tre bad, og jeg og Carla deler bad. Mitt rom er på ene siden av badet og hennes dør på den andre siden. Jeg har en veldig høy seng, med pult under, noe som jeg hater for det er så stress å klatre opp og ned der! Kjøkkenet og stuen henger sammen, men er delt av en stor bokhylle. På bildet ser du utsikten fra rommet mitt.
Familien min er kjempebra, og jeg trives veldig godt! Jeg tror jeg har vært veldig heldig, for de passer veldig bra til meg. De er veldig oppgående og smarte. Min mor Giulia er jounalist og jobber i selskapet til min far Roberto. Det er et forlag som gir ut artikler om helsesaker. Roberto er lege, med skriver nå om helseting. Han holder også foredrag. Sist uke holdt han et foredrag for 3000 mennesker i Riccione! Dessverre jobber begge to veldig mye, og kommer ikke hjem før kl. 20 hver dag. Jeg skulle ønske vi kunne vært mer sammen. Likevel er det veldig vanlig å jobbe til kl. 20 her i Nord Italia, men ikke i sør, for der "jobber" de ikke så mye. Siden foreldrene mine er så opptatt, har vi en dame fra Fillipinene som kommer her 3 ganger i uken og gjør alt! Hun vasker alle klærne vår, stryker, vasker huset, rydder, tar oppvasken, tar alt boss osv. Det er jo veldig greit for da trenger ikke jeg gjøre noe som helst. Jeg gjør mindre her enn hjemme nesten, hehe. Giulia og Roberto er ikke gift, Roberto har en voksen datter (Ann) som er kjempegrei. Carla min vertsøster her, er datteren til Giulia. Giulia har også en datter som er på utveksling i Frankrike. Sist søndag var jeg på lunsj med Carla hos hennes far Stefano, og jeg spiste trerettes "lunsj". Jeg orket ikke mer den dagen. Han har sagt at jeg kan komme på alle middagene han og Carla har sammen, og til og med overnatte der! Jeg ble veldig overrasket for han har ikke noe ansvar ovenfor meg, men likevel vil han gjerne ha meg der selv om Giulia og han ble skilt for 7 år siden! Carla er 13 år, og kjempegrei! Hun snakker veldig bra engelsk (etter italiensk standard) og er moden for alderen. Jeg er veldig glad for at vi kommer godt overens, og at vi kan le og kose oss sammen.

Jeg kommer godt overens med alle medlemmene i familien, og Giulia har sagt at hun vil behandle meg som sin egen datter. Og det føler jeg også, for de er kjempesnille med meg og tar godt vare på meg. Jeg får lommmepenger, og får velge hva jeg vil ha å spise i butikken. Som de fleste vet, så har jeg jo en mening om alt og da vet jeg også hva jeg vil ha når Giulia spør meg hva jeg vil spise. Jeg synes det er litt flaut og føler meg litt bortskjemt. Derfor sa jeg tilslutt stopp da vi var i butikken forleden, og sa at hun ikke måtte spørre meg flere ganger om hva jeg ville ha:P Selv om familien min er ganske sunn, så får jeg likevel sjokoladepudding og Oreo kjeks "på en vanlig torsdag" som mamma ville sagt. Det ville jeg aldri fått hjemme, hehe.. Jeg har likevel innført noen sunne vaner i familien. Jeg nekter å spise kake til frokost, og vil ha appelsinjuice, melk og salat til maten. Det er fryktlig tørt å spise et stykke kjøtt uten verken salat, poteter eller saus. Jeg har prøvd å forklare om alle Toro's fantastiske produkter, men de skjønner likevel ikke helt hva dette er. "Kan man virkelig få saus av et pulver!" "It's a magic mix" svarer jeg! Jeg har nå bedt min mor sende ned litt varer sånn at jeg kan brife med mine "kokkekunster".
Nå har det forresten blitt høst her og det er ikke lengre skjorts - vær (hulk hulk). Men enda har jeg ikke tatt frem jakken min, og jeg sover fortsatt kun med laken. På onsdag begynte jeg på italiensk kurs, og det var ikke gøy. Vi gikk kjempefort frem, og Giovanna (læreren) var skummel og hadde sånn grov mørk stemme. Vi begynte "skriv ditt navn på italiensk!" Tror du jeg visste hvordan man skrev det? Jeg kunne si det liksom, men ikke skrive det. Hun snakket bare på italiensk, og vi gjore oppgaver med essere (å være) før vi hadde lært å bøye essere. Ååå, jeg blir så irritert! Det virket som man skulle kunne snakke italiensk før man kom der. Italiensk kurset skal være to ganger i uken, mandager og onsdager. Håper det blir bedre neste gang.

I mitt neste innlegg skal jeg fortelle om skolen min Liceo Scentifico Volta, og mitt "fantastiske" liv der! OG jeg kan forsatt ikke snakke italiensk, hvis noen lurte! Jeg skal si ifra når det har skjedd (2 md).
Arrivederci!

Goodbye Home, Hello Rome

Etter veldig mange spørsmål om hvordan jeg har det, hvordan turen gikk osv osv, så fant jeg ut at det kanskje var på tide og skrive på bloggen min, og fortelle om alt det som jeg har opplevd siden jeg forlot Bergen 5 september med 08.50 flyet til Oslo. For ja, mye har skjedd og det har vært kjempegøy!
Som sagt dro jeg og min Italia - venn Tina Maria til Oslo fredag morgen. På flyplassen ga jeg et "leende" hade til min mor (altså ingen tårer) og hade til mange av Tina/mine venner som hadde stilt opp på flyplassen for å si hade til oss. Det var veldig hyggelig syntes jeg! På flyplassen traff vi også noen kjenninger fra avisen som hadde vært på rømmen i Norge, og drept noen mennesker. Jørgen prøvde å ta bilde av dem, men det ble mislykket.

Vel, flyturen til Oslo gikk greit, og vi møtte alle de andre som skulle til Italia ved Meeting Point søylen kl. 10.30. Vi var i alt 17 stk, 14 jenter og 3 gutter. Etter innsjekking av bagasje, tok jeg og Tina en lang lunsj for flyet skulle ikke gå til Wien før 13. 30! Vi ble kjent med to jenter fra Tønsberg som het Live og Mari, og de ble våre beste venner. Vi hang sammen hele tiden og hadde det kjempegøy. På flyet til Wien satt jeg og Mari sammen og vi ble kjent med en mann kalt Phillip. Han var kjempekul, og fortalte oss masse ting om Milano osv. Jeg likte han altså! Vel framme i Wien byttet vi fly, og ture fortsatte til til Roma. Maten på AustrianAirlines er forresten utrolig god, og kan anbefales til alle! Vi kom til Roma i åtte tiden, og ble møtt av representanter fra AFS (Intercultura i Italia). Vi håpet vi skulle til sentrum av Roma, men vi kom til et hotell litt utenfor. Kaffen som vi liksom skulle ta i Roma ble derfor ingenting av. Hotellet (Centro Giuvanni) var veldig fint, og da vi kom ut av bussen utenfor klappet alle og det var ekstremt flaut. Det var ca. 500 utvekslingsstudenter til Italia. Jeg tror det var flest fra USA med 65 stk. Til middag fikk vi kald ris, noe grønnsak - greier og vann med kullsyre,- akkurat sånn jeg ikke liker det! På kvelden snakket jeg med folk fra mange land bla. Hong Kong, Tyskland og Brasil. De fra Brasil var veldig greie og gode i engelsk!


Neste dag måtte vi spise frokost kl 08.00, og frokosten var en katastrofe. Jeg trenger mat! Vi fikk noe kake, to små kavringer, syltetøy, en ekkel saft og et eple. Alle de norske hadde gått rundt å lett etter brød, men ingen hadde selvfølgelig funnet det. Heldigvis synes min vertsmor her at det er viktig med frokost, og spiser med norsk standard på måltidet.
Etter frokost fikk informasjon i et stort telt, og ble delt inn i grupper. Min gruppe (Norge og Danmark) skulle være på en skole. Den var veldig stor, og hadde en egen kirke inni! Det var udødelig varmt i klasserommet, og lederne som var veldig greie snakket veldig sakte og dårlig engelsk. Vi lærte om den italienske skolen, den italienske familien, språket, historie mm. Mye av det var interessant, men i varmen ble det litt mye. Heldigvis hadde vi flere pauser. Vi holdt på der til kl. 18.00 ca, og da vi kom tilbake tok vi en kaffe og chillet. Middagen denne gangen var faktisk ganske god, men i ekte italiensk ånd fikk vi pasta først, etterfølgt av anti pasti og frukt til dessert. Dette tenkte jo ikke lille jeg på, og spiste meg derfor mett på pasta og orket ikke noe mer. Dette har jeg nå lært meg, og derfor spiser jeg meg ikke lenger mett på det første jeg får! I familien min spiser vi alltid pasta, anti pasti, og frukt.
Etter middag hadde vi åpningssermoni, og det var koselig! AFS Italia sin president holdt en veldig fin tale om hva som ventet oss, og om at vi nå hadde sjansen til et 2. liv. Den Domenikanske Republikk sin ambassadør holdt også en tale, og mange andre ambassadører sendte lange brev som ble opplest av utvekslingstudenter fra det aktuelle landet.
Så var det kveld og alle koste seg sammen og tok en siste prat. Det var kjempekoselig, for det var så mange kule folk å prate med.
Mange festet denne kvelden, noe som gjorde det ganske vanskelig å sove for oss som skulle opp 05.30 neste morgen! Det var helt forferdelig å stå opp og lederne var helt mongo og sure. Jeg skulle ønske vi kunne blitt lengre i Roma, men forhåpentligvis skal jeg dit igjen med min familie.
Turen til Milano tok 6 timer, men den gikk ganske fort fordi jeg satt sammen med Tina og Live, som skulle til Varese og Como. Disse byene ligger ikke så langt fra Milano, så i oktober kommer jeg til å se dem igjen. Vi er i sammen lokal lag, Lombardia. Den siste halvtimen på toget var ganske nervepirrende, og vi var kjempenervøse. Dette var første gangen jeg var nervøs på hele turen til Italia faktisk! Da vi kom frem stod det kjempemange vertsfamilier å ventet med plakater og ballonger osv. Det var kjempehyggelig å treffe familien min!

I neste innlegg skal jeg fortelle om hvor jeg bor, og hvordan familien min er, men for de som ikke kan vente så kan jeg si; de er kjempegreie, og vi kommer godt overens=)
Til neste gang, arrivirderci!