Litt av hvert; liv og Roma

Ja, nå har det godt en god stund siden jeg hadde min lille ”fight” med Prof Stretti, og jeg går ut ifra at det er mange som lurer på hvordan det gikk etterpå? Vel, det er nå et svar. Etterpå måtte jeg gå tilbake til 3C, og det var jo litt rart siden jeg liksom hadde forlatt de tidligere. Men det gikk greit, men det virket likevel som om noen var litt snurt, og oppførte seg ikke helt som tidligere, når jeg var en ”ekte” klassekamerat. Noen dager etterpå kom min rådgiver Prof Raule på skolen og snakket med meg om det som hadde skjedd. Det hadde vært masse små misforståelser, mellom lærerne, og mellom de og meg. Da Raule hadde fortalt meg noen dager tidligere at jeg kunne skifte klasse på mandag, hadde jeg tatt det seriøst, og skiftet klasse mandagen alene. Fordi noen av lærerne hadde vært borte i løpet av uken hadde ikke Raule hatt muligheten til å snakke med alle lærerne fra klasse 4G, og da jeg plutselig var der i klassen var det en overraskelse for noen av lærerne, en overraskelse de heller skulle vært foruten. Lærerne som ikke hadde blitt informert følte seg forbigått, og ble sinte. Derfor ble jeg dessverre et offer i denne situasjonen, for selvfølgelig var det ikke min feil at det hadde vært mangel på kommunikasjon mellom lærerne. En av lærerne som ikke hadde blitt informert var Stretti. Hun er en veldig sterk og pen kvinne i 40 – årene, med mye makt og kunnskap.
Prof Raule fortalte meg så at de skulle ha et møte om meg uken etterpå. Noen dager etter min ubehagelige opplevelse med Stretti, kom en av elevene hennes med en beskjed til meg. Det var noen sider fra en barnebok med dikt, og en liten uskyldning for hvordan hun hadde oppført seg mot meg. Jeg ble veldig glad for dette, og min venninne sa jeg skulle være veldig glad, for det var ikke vanlig at lærere ba om unnskyldning for ting!
Dette var et hint om at jeg kanskje skulle få komme i 4G likevel? Men det store problemet var likevel matten, for G – klassen har ekstra vanskelig og mye matematikk og fysikk, og jeg forstår ganske lite. Jeg hadde heldigvis en samtale med matematikk læreren, og hun var veldig hyggelig, men hun hadde et krav om at jeg skulle gjør matematikk i timene hennes. Jeg forslo at jeg kunne gjøre matten min fra Norge, og det var hun åpen for.

Så da, etter to uker, fikk jeg komme i 4G. Gud, jeg elsker den nye klassen min! Alle er kjempegreie, og jeg har mange gode venner som jeg går rundt å klemmer på hele dagen. Min beste venn heter Chiara, og hun er bare supersnill! Vi er bare fire jenter i klassen, så logisk nok er mesteparten av de andre vennene mine gutter.
Engelsklæreren min fra 3C var veldig lei seg for å ikke ha meg i klassen sin, så nå har jeg engelsk med 3C også. Jeg har også fransk med dem, men jeg forstår ikke hvorfor for jeg forstår ingenting i fransken! Det er altfor vanskelig! Jeg er egentlig glad jeg er i 3C også, fordi jeg liker dem også. Hver gang jeg kommer inn i klassen, utbryter de ”STINE.” Nå blir jeg også bedre og bedre i italiensk, og da har jeg oppdaget mange nye venner, som tidligere ikke snakket med meg.
Mens engelsk læreren (Francioni) i 3C liker meg ganske godt, er det litt annerledes med den i 4G (Muzzachi). Hun er en meget rar dame, rundt 60 år. Hun kaller meg f.eks. Stini, fordi hun tror navnet mitt uttales som på engelsk. Alle i klassen synes det er veldig morsomt, og kaller meg Stini i engelsk timene. Jeg begynner faktisk å bli vant til det. Selv om hun er hyggelig tror jeg ikke hun liker meg fordi hun går rundt å slenger drit om meg til andre. Først sa hun at jeg kanskje ikke passet inn på Volta fordi jeg ”hadde kritisert skolen”, og så nå nylig hadde hun sagt til en annen lærer at hun trodde jeg forstyrret Chiara i engelsk timene. Kanskje jeg snakker med Chiara, men hvis det er noen timer jeg ikke gjør det i, så er det i engelsktimene! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne læreren for jeg har virkelig ikke gjort henne noe, og jeg er veldig høflig mot henne. Klassekameratene mine sier det kanskje er fordi hun ser at jeg er bedre i engelsk enn henne, og så blir hun ydmyket av det, men hva vet jeg?!


I helgen var jeg i Roma sammen med Giulia, Roberto og Robertos datter Anna (30 år). Vi reiste med tog, som tok 5 ½ time, fordi det selvfølgelig var problemer med toget. Vi bodde i en veldig liten toppleilighet i sentrum av Roma, som Roberto bruker når han jobber der. Da vi kom på fredagen var det helt forferdelig vær, og jeg var virkelig pessimistisk med tanke på været. Heldigvis ble det bedre, og været var helt nydelig både lørdag, søndag og mandag.
På lørdag tok vi oss en guidet tur i en stor buss uten tak, og så suste vi fort forbi alle de kjente tingene, eller noen av de får jeg vel si. Jeg må vel si at jeg er helt overveldet over Roma, og hvor flott den er! Det er akkurat sånn jeg trodde Italia skulle være da jeg kom hit, men det er vel bare å innse at også Norge som Italia, er veldig forskjellig i de forskjellige delene av landet. Milano er veldig forskjellig fra Roma, og Oslo er veldig forskjellig fra Finnmark. På alle kanter var det gamle bygninger, ruiner og flotte ting. Roma er som et museum, du bare går rundt i byen, og der rett foran deg ligger historien til en av verdens mektigste byer. Det er så interessant, og så spennende. Det var veldig veldig mange turister der, og jeg ble litt stresset og irritert fordi alle skulle være der samtidig som meg, i desember av alle tider. Likevel er jo også jeg en turist, men jeg føler meg ikke som en dog, hehe. F.eks. foran Trevi fontenen var det så masse folk som ville kaste den forbaskade mynten i vannet, og ta bilder, at jeg måtte kjempe om å få komme frem til vannkanten for å kaste min mynt ”for selvfølgelig måtte også jeg gjøre det!” Anyway, Tiden lørdag ble brukt til å tusle rundt og se på noen kjente kirker og gamle bygninger. Søndag brukte vi første delen av dagen på å stå i kø for å se på en utstilling av Giovanni Bellini. Vissnok en veldig kjent maler. Det var mange fine bilder, alle selvfølgelig med kristne motiv. Jeg liker kunst, men jeg må innrømme at når jeg har sett 10 nokså like bilder av Madonna og Jesusbarnet, så blir ”litt” lei. Familien min er en kunst elskende familie, så dermed brukte vi et par timer på å se på bildene. Resten av dagen ble brukt til spising, litt Colosseo (min favoritt bygning), og masse andre gamle ting. På kvelden var vi på en konsert i Basilica S. Ignazio, med St. James Church Choir. Det var en kjempeflott opplevelse, og det var veldig koselig. Man fikk en veldig god stemning med den gamle kirken (stor med masse utsmykninger og malerier) og den flotte musikken. På mandag var det St. Ambrogio, så alle i Milano hadde fri. Roberto og Giulia dro hjem til Milano tidlig, mens jeg og Anna tok et tog kl 18.00 på kvelden. Anna og jeg brukte dagen i Parco Villa Borghese. Vi leide en sykkel for to, og syklet rundt omkring, det var avslappende og fint! Jeg følte meg som en ekte italiener.

Jeg hadde en super weekend i Roma!
Ci vediamo

Et hardt møte med den italienske skolen!

I dag er jeg ganske sint og fortvilet, og som dere kan skjønne av overskriften, så er det pga. den italienske skolen. Som jeg har fortalt tidligere så har jeg nå i to måneder gått i en tredje klasse (første gym) her i Italia. Klassen har vært helt ok, og jeg har kommet godt overens med elevene i klassen. Likevel har det seg sånn at jeg har fått venner i fjerde klasse (altså folk på min alder), og de er mye bedre venner. Jeg har prøvd å være grei, å ikke skifte klasse bare for å være vanskelig, men det har likevel utviklet seg sånn at jeg ønsker å gå i en fjerde klasse, nærmere bestemt i 4G, hvor jeg har mange gode venner. Jeg har vært i klassen deres en dag før, da klassen min var borte, og det var kjempebra! Jeg hadde det veldig fint, og mye bedre enn i den andre klassen, fordi elevene tok seg av meg, forklarte hva læreren snakket om osv. Det er jo sånn jeg vil ha det! Elevene i tredje klasse er på et helt annet nivå når det gjelder modenhet! Jeg er helt sjokket over hvor mye folk kan forandre seg på et år. De går fra å være gutter og jenter, til å bli menn og kvinner. Det høres kanskje rart ut, men folk i fjerde klasse er helt enig med meg i hva jeg har observert.
Så, når jeg da er her kun et år, vil jeg jo gjerne utnytte tiden best mulig, og ha det så gøy som det er mulig i et italiensk klasserom! Og jeg skal love at det ikke er mye gøy! Faktisk fortalte min søster meg at den italienske skolen er en av de minst utviklede skolesystemene i Europa, og det er ganske primitivt. Vi sitter å hører på læreren i 5 timer fra mandag til lørdag, og alt er teoretisk. Jeg snakket med min rådgiver om jeg kunne få byttet klasse, og Prof Raule sa det var vanskelig, og at de helst ikke ville at man byttet etter to måneder, men likevel skulle hun prøve. Jeg skrev et langt brev til rektoren (som forresten er en liten svak dust) og forklarte med flere grunner hvorfor jeg ville bytte klasse. Så ventet jeg, og tilslutt denne fredagen sa Raule at jeg hadde fått klarsignal fra rektor, og at jeg mest sannsynlig kunne skifte på mandag, jeg ble kjempeglad! Selvfølgelig gikk jeg da i klasse 4G på mandagen, men det virket som noe var galt. Italiensk læreren lurte på hva jeg gjorde der, og var ganske så irritert, den neste læreren var heller ikke noe hyggelig mot meg. Jeg fant ut at det kanskje var best å gå å snakke med Raule i friminuttet for å se om alt var klart eller ikke. Da jeg kom ned i friminuttet sa Raule at jeg måtte gå tilbake til 3C, fordi rektor hadde forandret mening, og noen lærere var misfornøyd med å ha meg der. Jeg ble veldig forbauset og lei meg. Jeg fikk snakke med italiensklæreren selv om hun ikke ville det, og hun begynt å kjefte på meg, og syntes det var forferdelig frekt av meg å beskylde henne for å ikke ville ha meg i klassen, for det var flere som ikke ønsket det! Hun sa hun hadde et ansvar og blablabla.. Alt dette sa hun til meg på en skikkelig ubehagelig måte, og det var forferdelig for meg å bli kjeftet på av noen jeg ikke hadde gjort noe mot, og som jeg heller ikke kjente! Vi (meg, en god venninne av meg og jeg) stod å snakket lenge etter friminuttet, men hele tiden var hun ganske ubehagelig, og unødvendig slem. Hun avsluttet med å leende si at hun håpet jeg til slutt ikke ville ha et dårlig inntrykk av den italienske skolen, haha, yeah right!! Hun hadde snakket med venninnen min etterpå, og da sa hun at hun måtte diskutere min overgang til klassen med de andre lærerne først for å se hva de kunne gjøre med meg. De lager veldig mye problemer uav noe som ikke er så farlig. De er redd for at jeg ikke skal lære noe, og at jeg skal forstyrre de andre elvene! Gråtende måtte jeg ta tingene mine ut av klasserommet til 4G, og gå hjem. Jeg orket virkelig ikke gå inn i 3C rett etterpå!
Alle er enige om at italiensklæreren er en skikkelig bitch, fordi hun er frekk, lyger, og overtaler folk sånn at hun får det sånn som hun vil.
Dagen etterpå snakket jeg med min rådgiver, og hun sa at det hadde vært en misforståelse mellom hun og italiensklæreren, som hadde ført til at hun ikke hadde visst om at jeg hadde kommet inn i 4G. Dermed hadde hun følt seg forbigått, blitt veldig sint, og tatt det ut på meg! Selvom jeg nå har gått tilbake til 3C foreløpig, så er det forsatt muligheter for at jeg kan gå over i 4G. På tirsdag skal det være et offisielt møte mellom lærerne i 4G, og da får vi se hva som skjer. Nå mens forhandlingene pågår, har jeg fått beskjed om å ligge lavt, late som ingenting, være ydmyk, og være høflig og glad hvis jeg treffer lærere. Her sier man ikke alltid direkte hva man mener, men prøver å gå rundt for å ikke fornærme noen. Litt fake kan funke bra, men det er dessverre ikke helt meg. Det er Prof Raule fortalte meg at det er veldig viktig å huske på at Volta er en veldig konservativ skole, som er veldig lite fleksibel og som har problemer med å forandre seg. Mange av lærerne er veldig opptatt av makt, og bruker den lille makten de har så godt de kan. Å skifte klasse er nærmest umulig for en vanlig student, og det er faktisk lettere å skifte skole! De er veldig stolte av kulturen deres, og da jeg i et fordrag om Norge kritiserte den italienske skolen, og sa at den italienske skolen levde litt i fortiden, mens vi i Norge så mer fremover, ble dette tatt veldig ille opp, og flere lærere mente at det kanskje ikke var riktig for meg å gå på Volta, fordi jeg var vant til mer praktiske fag! Herrigud, hvis du bare setter spørsmålstegn ved noe, så blir de fornærmet, og mener at du ikke liker det!
Som dere hører (og kanskje forstår) så er det ganske vanskelig på skolen her, men likevel må jeg tenke på dette som en opplevelse hvor jeg får oppleve et annerledes skolesystem og en annen kultur. Afterall, så er det jo det jeg er her for, nemlig for å oppleve noe annet enn det vi har hjemme.

Postkort

Jeg kopierer fra min venninne Runa med de flotte ordene:
Send meg kort, brev og gaver kjære venner og familie!
Adressen min er:

Via Jacopo Dal Verme 7
20159 MILANO
ITALY

Mia scuola Volta

Jeg tror egentlig alle mine innlegg vil begynne med: "Å, jeg er så lei meg for at jeg ikke har skrevet før, men jeg har bare ikke hatt tid!" Ja, for det er sånn jeg føler det nå også selvfølgelig. Jeg skal prøve å ikke skrive så langt innlegg denne gangen, hvor jeg altså skal fortelle om skolen min Liceo Scientifico Alessandro Volta. I Italia går man på skole utifra hva man vil fokusere på i undervisningen. De mest vanlige er scientifico med fokus på realfag, classico med fokus på alle fag (de har gresk også), linguastico med fokus på språk, og tecnico med fokus på et spesielt yrke. Min skole er som sagt scientifico, og regnes som en av Lombardias (regionen som Milano ligger i) beste og vanskeligste skoler! Så hvorfor går jeg på en skole med ekstra vanskelig matte, fysikk og kjemi, når jeg ikke liker disse fagene en gang? Jo, fordi en av mine norske lærere kom med den flotte uttalelesen om at jeg var en "brilliant student," i et brev til min vertsfamilie. Da tenkte familien selvfølgelig "ja, vi sender henne på en vanskelig realfagskole!" Det min norske lærer glemte å skrive var jo selvfølgelig hvilke fag jeg ikke var fullt så brilliant i, nemlig matematikk som er ekstra vanskelig her. Jeg har kommet lengre enn klassen min i matematikk, men de går mer i dybden av f.eks. algebraen og gjør ting som vi i Norge ikke "gidder" å gjøre for å komme frem til poenget. Derfor sitter jeg i matte timene å ikke skjønner veldig mye. Heldigvis har jeg en venninne på skolen som går i en ekstra ekstra vanskelig matematikk klasse, og hun hjelper meg en gang i blandt. Da vi sist torsdag gjorde matte hjemme hos henne, merket jeg at det var ganske så mange måneder siden jeg hadde gjort matte sist. Jeg holdt bokstavelig talt på å sovne fordi det var så vanskelig og kjedelig.
De andre fagene på skolen går litt bedre, eller jeg regner i allefall med at det kommer til å gå bedre når jeg blir bedre i italiensk. Problemet er at lærerene snakker et mye mer avansert språk enn det man gjør mellom venner og til daglig, derfor får jeg ikke så mye hjelp av det jeg kan i timene. På skolen er jeg i samme klasse hele tiden, og alle har de samme fagene. Vi er også i samme klasserom alltid, og etter hver time kommer det en ny lærer inn (da må alle reise seg). Vi har ikke pause mellom timene unntatt en 15 min (intervallo) hvor alle løper for å ta en røyk, kjøpe kaffe, gå på do eller ta en kjapp prat før det ringer inn. Vi har fem timer hver dag, så jeg begynner 08.15, og slutter kl 13.05. Dessverre går jeg på skolen på lørdagen, og jeg skal love at jeg har egret meg over dette mange ganger, spesielt når jeg ligger i sengen lørdag morgen og vekkerklokken ringer litt før syv!! Pga. dette blir helgene litt handicapet, og man kan ikke gå ut på fredag kveld. Fagene jeg har på skolen er; matte, fysikk, kjemi, fransk (mye vanskeligere enn i Norge), filosofi (et helt idiotisk fag), historie, italiensk, latin, gym, kunst historie, tegning og engelsk. Engelsk er mitt favoritt fag, og jeg synes det er veldig gøy. Kanskje mest fordi jeg forstår alt læreren sier og er best i klassen. Sist torsdag holdt jeg et foredrag for klassen i engelsken hvor jeg fortalte om Norge, Bergen og om hvordan det var å være ung i Norge osv. Klassen likte det, og spesielt læreren som fortalte at nå ville han dra til Norge. Det var et flott reklame - foredrag for lille Norge. Ellers på skolen gjør jeg ikke lekser, noe som gjør at jeg har veldig mye fritid hvor jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Derfor blir det mye lunsjer, henging i parken og være med venner som enten ikke gidder gjøre lekser eller andre afs studenter. Det italienske skolen er veldig teoretisk, og vi gjør ingen oppgaver i timene. Vi sitter bare å hører på læreren, tar notater eller hører på andre elever som på fortelle om et eller annet. Her blir man hørt i leksen, og flere ganger i uken er den noen som blir hørt i et fag. Dette betyr at du må lese godt på alle leksene, i tilfelle du blir tatt opp og må svare på spørsmål. Når du har blitt utspurt får du en karakter som blir skrevet i en blå bok som alle har. Min bok er foreløbig tom. Man er veldig høflig mot lærerene, og man kaller dem Prof, som betyr lærer + etternavn. Alle elevene går også ved etternavn. Det var store forvirringer blandt lærerene når de skulle lese navnet mitt fordi det var vanskelig å uttale, og fordi jeg hadde to etternavn. Var Heloe et fornavn? Her har man bare faren sin sitt etternavn nemlig. Noe jeg har lagt merke til her er at nesten alle fagene dreier seg om historie, historien til det italienske språket, historien til England, historien til Frankrike, kunst historie, selve faget historie, histrorien om filosofene og i tillegg studerer de et dødt språk (latin). Det er litt mye fokus på det som "har" vært, mens jeg mener vi i Norge fokuserer mer på det som skal komme, nemlig utdannelsene vår. Jeg nevnte dette i mitt foredrag for klassen, og min lærer Prof Francioni syntes det var en veldig interessant teori som han skulle tenke mer på. Likevel sa han at en av grunnene til at de lærer mye historie kan være at de har en veldig lang historie selv.
Klassen min er grei, men de liker ikke å snakke engelsk, så det er ikke så lett å komme inn på dem. Guttene er veldig barnslige og ikke noe modne. Jeg har en god venninne i klassen, men de andre vennene min går i andre klasser eller på andre skoler. Det var snakk om at jeg skulle bytte klasse, men klassen min er grei, så det er ikke så viktig lenger. Jeg tenker at det sikkert blir lettere når jeg kan snakke mer italiensk. Lærerene er som oftest snille mot meg, mens andre lærere ignorer meg helt. Jeg bryr meg ikke så veldig. Skolen er ikke noe fin, bare for å avslutte med det. Den er veldig grå, og er ikke noe koselig. Da jeg kom der første dagen holdt jeg på å gå forbi fordi jeg ikke så at det var en skole. Ja, så fin og spesiell er min skole. Det eneste som er finere på denne skolen, enn på skolen min i Norge er at vi her har kaffeautomat med mange forskjellige ting, og en matautomat med masse godsaker. Hvis det er noen som har noen flere spørsmål om skolen min, så er det bare å skrive dem på kommentarer!

La mia famiglia

Jeg beklager virkelig for at jeg ikke har skrevet før, men jeg har vært litt opptatt i det siste..
Vel, nå har jeg vært i Italia i 2 uker, tiden har gått fort, men likevel føler jeg at jeg har vært her så mye lengre! 2 uker er så lenge folk er på ferie her liksom. Nå trår jeg over "feriegrensen" og trer inn med innbyggerstatus. Selv om jeg bare har vært her i 2 uker så føler jeg meg ikke som en turist. Jeg har lært meg undergrunnsystemet, noe som var helt forferdelig i begynnelsen fordi jeg ikke skjønte noen ting i det hele tatt! Vi (min familie og jeg) skrev opp datoen da jeg for første gang klarte å ta meg frem i undergrunnen uten noen form for veiledning. Jeg var stolt! Likevel så kan man vel egentlig kalle meg en turist siden jeg ikke kjenner språket eller byen. Den er stor! Jeg synes egentlig den er litt for stor, for det tar tid å komme seg rundt! Selv om jeg bor i sentrum, må jeg likevel gå i 45 min (jeg tar undergrunnen til vanlig) for å komme inn til Duomo som regnes som kjernen av Milano. Milano er ikke noe spesiell by som Roma, men den har likevel en stor betydning for Italia fordi det er her økonomien foregår. Det er bare en veldig fin bygning her og det er Duomo (en gedigen katedral). I går var jeg inni den sammen med min venninne Gabriela fra Chile. Hun bor ikke så langt fra meg, så vi henger mye sammen. Den var helt nydelig inni, med masse glassmalerier fra Bibelen. Gabriela og jeg fant ut at det måtte være et for hver eneste historie i Bibelen. Selvfølgelig var det også inni her alle turistene hadde samlet seg, derfor følte jeg meg også som en turist.

Min familie har tre navn; Bartezzaghi (min lillesøster Carla), Candiani (min mor Giulia) og Satolli (min far Roberto). Vi bor i en toppleilighet (7 etasje, heldigvis med heis) i et strøk kalt Isola/øyen ved Garibaldi Stazione. Det er et helt vanlig strøk, men små kaffebarer ol. rundt omkring. Om dagen er det trykt her, men om kvelden får jeg ikke gå alene. Jeg elsker leiligheten, for den ligger litt over alle de andre husene rundt. Derfor kan jeg nå når jeg skriver, også se utover Milano by. Vi har terrasse ved hele fronten, og jeg har også min egen lille terrasse på rommet mitt! Om kveldene sitter jeg ofte der ute og hører på musikk, og det er utrolig avslappende. Vi har tre bad, og jeg og Carla deler bad. Mitt rom er på ene siden av badet og hennes dør på den andre siden. Jeg har en veldig høy seng, med pult under, noe som jeg hater for det er så stress å klatre opp og ned der! Kjøkkenet og stuen henger sammen, men er delt av en stor bokhylle. På bildet ser du utsikten fra rommet mitt.
Familien min er kjempebra, og jeg trives veldig godt! Jeg tror jeg har vært veldig heldig, for de passer veldig bra til meg. De er veldig oppgående og smarte. Min mor Giulia er jounalist og jobber i selskapet til min far Roberto. Det er et forlag som gir ut artikler om helsesaker. Roberto er lege, med skriver nå om helseting. Han holder også foredrag. Sist uke holdt han et foredrag for 3000 mennesker i Riccione! Dessverre jobber begge to veldig mye, og kommer ikke hjem før kl. 20 hver dag. Jeg skulle ønske vi kunne vært mer sammen. Likevel er det veldig vanlig å jobbe til kl. 20 her i Nord Italia, men ikke i sør, for der "jobber" de ikke så mye. Siden foreldrene mine er så opptatt, har vi en dame fra Fillipinene som kommer her 3 ganger i uken og gjør alt! Hun vasker alle klærne vår, stryker, vasker huset, rydder, tar oppvasken, tar alt boss osv. Det er jo veldig greit for da trenger ikke jeg gjøre noe som helst. Jeg gjør mindre her enn hjemme nesten, hehe. Giulia og Roberto er ikke gift, Roberto har en voksen datter (Ann) som er kjempegrei. Carla min vertsøster her, er datteren til Giulia. Giulia har også en datter som er på utveksling i Frankrike. Sist søndag var jeg på lunsj med Carla hos hennes far Stefano, og jeg spiste trerettes "lunsj". Jeg orket ikke mer den dagen. Han har sagt at jeg kan komme på alle middagene han og Carla har sammen, og til og med overnatte der! Jeg ble veldig overrasket for han har ikke noe ansvar ovenfor meg, men likevel vil han gjerne ha meg der selv om Giulia og han ble skilt for 7 år siden! Carla er 13 år, og kjempegrei! Hun snakker veldig bra engelsk (etter italiensk standard) og er moden for alderen. Jeg er veldig glad for at vi kommer godt overens, og at vi kan le og kose oss sammen.

Jeg kommer godt overens med alle medlemmene i familien, og Giulia har sagt at hun vil behandle meg som sin egen datter. Og det føler jeg også, for de er kjempesnille med meg og tar godt vare på meg. Jeg får lommmepenger, og får velge hva jeg vil ha å spise i butikken. Som de fleste vet, så har jeg jo en mening om alt og da vet jeg også hva jeg vil ha når Giulia spør meg hva jeg vil spise. Jeg synes det er litt flaut og føler meg litt bortskjemt. Derfor sa jeg tilslutt stopp da vi var i butikken forleden, og sa at hun ikke måtte spørre meg flere ganger om hva jeg ville ha:P Selv om familien min er ganske sunn, så får jeg likevel sjokoladepudding og Oreo kjeks "på en vanlig torsdag" som mamma ville sagt. Det ville jeg aldri fått hjemme, hehe.. Jeg har likevel innført noen sunne vaner i familien. Jeg nekter å spise kake til frokost, og vil ha appelsinjuice, melk og salat til maten. Det er fryktlig tørt å spise et stykke kjøtt uten verken salat, poteter eller saus. Jeg har prøvd å forklare om alle Toro's fantastiske produkter, men de skjønner likevel ikke helt hva dette er. "Kan man virkelig få saus av et pulver!" "It's a magic mix" svarer jeg! Jeg har nå bedt min mor sende ned litt varer sånn at jeg kan brife med mine "kokkekunster".
Nå har det forresten blitt høst her og det er ikke lengre skjorts - vær (hulk hulk). Men enda har jeg ikke tatt frem jakken min, og jeg sover fortsatt kun med laken. På onsdag begynte jeg på italiensk kurs, og det var ikke gøy. Vi gikk kjempefort frem, og Giovanna (læreren) var skummel og hadde sånn grov mørk stemme. Vi begynte "skriv ditt navn på italiensk!" Tror du jeg visste hvordan man skrev det? Jeg kunne si det liksom, men ikke skrive det. Hun snakket bare på italiensk, og vi gjore oppgaver med essere (å være) før vi hadde lært å bøye essere. Ååå, jeg blir så irritert! Det virket som man skulle kunne snakke italiensk før man kom der. Italiensk kurset skal være to ganger i uken, mandager og onsdager. Håper det blir bedre neste gang.

I mitt neste innlegg skal jeg fortelle om skolen min Liceo Scentifico Volta, og mitt "fantastiske" liv der! OG jeg kan forsatt ikke snakke italiensk, hvis noen lurte! Jeg skal si ifra når det har skjedd (2 md).
Arrivederci!

Goodbye Home, Hello Rome

Etter veldig mange spørsmål om hvordan jeg har det, hvordan turen gikk osv osv, så fant jeg ut at det kanskje var på tide og skrive på bloggen min, og fortelle om alt det som jeg har opplevd siden jeg forlot Bergen 5 september med 08.50 flyet til Oslo. For ja, mye har skjedd og det har vært kjempegøy!
Som sagt dro jeg og min Italia - venn Tina Maria til Oslo fredag morgen. På flyplassen ga jeg et "leende" hade til min mor (altså ingen tårer) og hade til mange av Tina/mine venner som hadde stilt opp på flyplassen for å si hade til oss. Det var veldig hyggelig syntes jeg! På flyplassen traff vi også noen kjenninger fra avisen som hadde vært på rømmen i Norge, og drept noen mennesker. Jørgen prøvde å ta bilde av dem, men det ble mislykket.

Vel, flyturen til Oslo gikk greit, og vi møtte alle de andre som skulle til Italia ved Meeting Point søylen kl. 10.30. Vi var i alt 17 stk, 14 jenter og 3 gutter. Etter innsjekking av bagasje, tok jeg og Tina en lang lunsj for flyet skulle ikke gå til Wien før 13. 30! Vi ble kjent med to jenter fra Tønsberg som het Live og Mari, og de ble våre beste venner. Vi hang sammen hele tiden og hadde det kjempegøy. På flyet til Wien satt jeg og Mari sammen og vi ble kjent med en mann kalt Phillip. Han var kjempekul, og fortalte oss masse ting om Milano osv. Jeg likte han altså! Vel framme i Wien byttet vi fly, og ture fortsatte til til Roma. Maten på AustrianAirlines er forresten utrolig god, og kan anbefales til alle! Vi kom til Roma i åtte tiden, og ble møtt av representanter fra AFS (Intercultura i Italia). Vi håpet vi skulle til sentrum av Roma, men vi kom til et hotell litt utenfor. Kaffen som vi liksom skulle ta i Roma ble derfor ingenting av. Hotellet (Centro Giuvanni) var veldig fint, og da vi kom ut av bussen utenfor klappet alle og det var ekstremt flaut. Det var ca. 500 utvekslingsstudenter til Italia. Jeg tror det var flest fra USA med 65 stk. Til middag fikk vi kald ris, noe grønnsak - greier og vann med kullsyre,- akkurat sånn jeg ikke liker det! På kvelden snakket jeg med folk fra mange land bla. Hong Kong, Tyskland og Brasil. De fra Brasil var veldig greie og gode i engelsk!


Neste dag måtte vi spise frokost kl 08.00, og frokosten var en katastrofe. Jeg trenger mat! Vi fikk noe kake, to små kavringer, syltetøy, en ekkel saft og et eple. Alle de norske hadde gått rundt å lett etter brød, men ingen hadde selvfølgelig funnet det. Heldigvis synes min vertsmor her at det er viktig med frokost, og spiser med norsk standard på måltidet.
Etter frokost fikk informasjon i et stort telt, og ble delt inn i grupper. Min gruppe (Norge og Danmark) skulle være på en skole. Den var veldig stor, og hadde en egen kirke inni! Det var udødelig varmt i klasserommet, og lederne som var veldig greie snakket veldig sakte og dårlig engelsk. Vi lærte om den italienske skolen, den italienske familien, språket, historie mm. Mye av det var interessant, men i varmen ble det litt mye. Heldigvis hadde vi flere pauser. Vi holdt på der til kl. 18.00 ca, og da vi kom tilbake tok vi en kaffe og chillet. Middagen denne gangen var faktisk ganske god, men i ekte italiensk ånd fikk vi pasta først, etterfølgt av anti pasti og frukt til dessert. Dette tenkte jo ikke lille jeg på, og spiste meg derfor mett på pasta og orket ikke noe mer. Dette har jeg nå lært meg, og derfor spiser jeg meg ikke lenger mett på det første jeg får! I familien min spiser vi alltid pasta, anti pasti, og frukt.
Etter middag hadde vi åpningssermoni, og det var koselig! AFS Italia sin president holdt en veldig fin tale om hva som ventet oss, og om at vi nå hadde sjansen til et 2. liv. Den Domenikanske Republikk sin ambassadør holdt også en tale, og mange andre ambassadører sendte lange brev som ble opplest av utvekslingstudenter fra det aktuelle landet.
Så var det kveld og alle koste seg sammen og tok en siste prat. Det var kjempekoselig, for det var så mange kule folk å prate med.
Mange festet denne kvelden, noe som gjorde det ganske vanskelig å sove for oss som skulle opp 05.30 neste morgen! Det var helt forferdelig å stå opp og lederne var helt mongo og sure. Jeg skulle ønske vi kunne blitt lengre i Roma, men forhåpentligvis skal jeg dit igjen med min familie.
Turen til Milano tok 6 timer, men den gikk ganske fort fordi jeg satt sammen med Tina og Live, som skulle til Varese og Como. Disse byene ligger ikke så langt fra Milano, så i oktober kommer jeg til å se dem igjen. Vi er i sammen lokal lag, Lombardia. Den siste halvtimen på toget var ganske nervepirrende, og vi var kjempenervøse. Dette var første gangen jeg var nervøs på hele turen til Italia faktisk! Da vi kom frem stod det kjempemange vertsfamilier å ventet med plakater og ballonger osv. Det var kjempehyggelig å treffe familien min!

I neste innlegg skal jeg fortelle om hvor jeg bor, og hvordan familien min er, men for de som ikke kan vente så kan jeg si; de er kjempegreie, og vi kommer godt overens=)
Til neste gang, arrivirderci!

Avreise dato

Nå har jeg endelig fått vite når jeg skal dra til Italia. Det blir 5 september! Jeg gleder meg veldig masse, men samtidig har jeg et veldig avslappet forhold til det hele. Jeg tenker ikke så mye på at jeg snart skal dra og ikke skal tilbake på skolen før om enda et år. Siden skolen her hjemme begynner i midten av august, blir det noen uker her hjemme hvor jeg ikke har skole. Kanskje jeg skal dra på besøk til "gamleklassen" min? Forhåpentligvis skal jeg jobbe i perioden før jeg drar til Italia. De som skal til USA drar 22 august, ca. to uker før oss. Vi som skal til Italia skal først en tur til Roma, og deretter blir vi fraktet ut til våre vertsfamilier. Jeg gleder meg veldig til å treffe dem, for de virker veldig greie!

Endelig vertsfamilie!

Hei!
Nå har jeg fått laget meg en blogg som jeg håper å bruke flittig nå og under oppholdet mitt i Italia, Milano. For JA det er der jeg skal! 24 mars fikk jeg en mail, hvor det stod at de hadde funnet en vertsfamilie til meg i Milano. Familien bor ganske nærmt sentrum i en bygård. Det har jeg sjekket ut på google earth. Det blir ganske annerledes å bo i en by med 1,3 millioner innbyggere, når jeg kommer fra Norge, og enda mindre Bergen. Til vanlig bor jeg et relativt stort rekkehus med landlige omgivelser + en hund. Min nye familie har katt. Det jeg vet sålangt er at familien består av en stefar - Roberto, en mor - Guilia, en datter - Catharina, og en lillesøster - Carla. Moren jobber som jornalist. Jeg er veldig spent på å få vite mer om dem, ikke minst hvordan de ser ut! Etterhvert kommer jeg til å få vite mer om dem, og skolen jeg skal gå på. Det blir en spennende tid fremover, men mye tenking og research. Jeg kommer nok til å vite ganske mye om Milano før jeg drar ned dit.

11. april til 13. april skal det være preorientering med AFS. Da skal alle som skal reise treffes og snakke om det vi skal oppleve, hvordan vi kan forberede oss osv. Det blir artig å treffe de andre som skal reise ut, vi blir rundt 30 stk.