La mia famiglia

Jeg beklager virkelig for at jeg ikke har skrevet før, men jeg har vært litt opptatt i det siste..
Vel, nå har jeg vært i Italia i 2 uker, tiden har gått fort, men likevel føler jeg at jeg har vært her så mye lengre! 2 uker er så lenge folk er på ferie her liksom. Nå trår jeg over "feriegrensen" og trer inn med innbyggerstatus. Selv om jeg bare har vært her i 2 uker så føler jeg meg ikke som en turist. Jeg har lært meg undergrunnsystemet, noe som var helt forferdelig i begynnelsen fordi jeg ikke skjønte noen ting i det hele tatt! Vi (min familie og jeg) skrev opp datoen da jeg for første gang klarte å ta meg frem i undergrunnen uten noen form for veiledning. Jeg var stolt! Likevel så kan man vel egentlig kalle meg en turist siden jeg ikke kjenner språket eller byen. Den er stor! Jeg synes egentlig den er litt for stor, for det tar tid å komme seg rundt! Selv om jeg bor i sentrum, må jeg likevel gå i 45 min (jeg tar undergrunnen til vanlig) for å komme inn til Duomo som regnes som kjernen av Milano. Milano er ikke noe spesiell by som Roma, men den har likevel en stor betydning for Italia fordi det er her økonomien foregår. Det er bare en veldig fin bygning her og det er Duomo (en gedigen katedral). I går var jeg inni den sammen med min venninne Gabriela fra Chile. Hun bor ikke så langt fra meg, så vi henger mye sammen. Den var helt nydelig inni, med masse glassmalerier fra Bibelen. Gabriela og jeg fant ut at det måtte være et for hver eneste historie i Bibelen. Selvfølgelig var det også inni her alle turistene hadde samlet seg, derfor følte jeg meg også som en turist.

Min familie har tre navn; Bartezzaghi (min lillesøster Carla), Candiani (min mor Giulia) og Satolli (min far Roberto). Vi bor i en toppleilighet (7 etasje, heldigvis med heis) i et strøk kalt Isola/øyen ved Garibaldi Stazione. Det er et helt vanlig strøk, men små kaffebarer ol. rundt omkring. Om dagen er det trykt her, men om kvelden får jeg ikke gå alene. Jeg elsker leiligheten, for den ligger litt over alle de andre husene rundt. Derfor kan jeg nå når jeg skriver, også se utover Milano by. Vi har terrasse ved hele fronten, og jeg har også min egen lille terrasse på rommet mitt! Om kveldene sitter jeg ofte der ute og hører på musikk, og det er utrolig avslappende. Vi har tre bad, og jeg og Carla deler bad. Mitt rom er på ene siden av badet og hennes dør på den andre siden. Jeg har en veldig høy seng, med pult under, noe som jeg hater for det er så stress å klatre opp og ned der! Kjøkkenet og stuen henger sammen, men er delt av en stor bokhylle. På bildet ser du utsikten fra rommet mitt.
Familien min er kjempebra, og jeg trives veldig godt! Jeg tror jeg har vært veldig heldig, for de passer veldig bra til meg. De er veldig oppgående og smarte. Min mor Giulia er jounalist og jobber i selskapet til min far Roberto. Det er et forlag som gir ut artikler om helsesaker. Roberto er lege, med skriver nå om helseting. Han holder også foredrag. Sist uke holdt han et foredrag for 3000 mennesker i Riccione! Dessverre jobber begge to veldig mye, og kommer ikke hjem før kl. 20 hver dag. Jeg skulle ønske vi kunne vært mer sammen. Likevel er det veldig vanlig å jobbe til kl. 20 her i Nord Italia, men ikke i sør, for der "jobber" de ikke så mye. Siden foreldrene mine er så opptatt, har vi en dame fra Fillipinene som kommer her 3 ganger i uken og gjør alt! Hun vasker alle klærne vår, stryker, vasker huset, rydder, tar oppvasken, tar alt boss osv. Det er jo veldig greit for da trenger ikke jeg gjøre noe som helst. Jeg gjør mindre her enn hjemme nesten, hehe. Giulia og Roberto er ikke gift, Roberto har en voksen datter (Ann) som er kjempegrei. Carla min vertsøster her, er datteren til Giulia. Giulia har også en datter som er på utveksling i Frankrike. Sist søndag var jeg på lunsj med Carla hos hennes far Stefano, og jeg spiste trerettes "lunsj". Jeg orket ikke mer den dagen. Han har sagt at jeg kan komme på alle middagene han og Carla har sammen, og til og med overnatte der! Jeg ble veldig overrasket for han har ikke noe ansvar ovenfor meg, men likevel vil han gjerne ha meg der selv om Giulia og han ble skilt for 7 år siden! Carla er 13 år, og kjempegrei! Hun snakker veldig bra engelsk (etter italiensk standard) og er moden for alderen. Jeg er veldig glad for at vi kommer godt overens, og at vi kan le og kose oss sammen.

Jeg kommer godt overens med alle medlemmene i familien, og Giulia har sagt at hun vil behandle meg som sin egen datter. Og det føler jeg også, for de er kjempesnille med meg og tar godt vare på meg. Jeg får lommmepenger, og får velge hva jeg vil ha å spise i butikken. Som de fleste vet, så har jeg jo en mening om alt og da vet jeg også hva jeg vil ha når Giulia spør meg hva jeg vil spise. Jeg synes det er litt flaut og føler meg litt bortskjemt. Derfor sa jeg tilslutt stopp da vi var i butikken forleden, og sa at hun ikke måtte spørre meg flere ganger om hva jeg ville ha:P Selv om familien min er ganske sunn, så får jeg likevel sjokoladepudding og Oreo kjeks "på en vanlig torsdag" som mamma ville sagt. Det ville jeg aldri fått hjemme, hehe.. Jeg har likevel innført noen sunne vaner i familien. Jeg nekter å spise kake til frokost, og vil ha appelsinjuice, melk og salat til maten. Det er fryktlig tørt å spise et stykke kjøtt uten verken salat, poteter eller saus. Jeg har prøvd å forklare om alle Toro's fantastiske produkter, men de skjønner likevel ikke helt hva dette er. "Kan man virkelig få saus av et pulver!" "It's a magic mix" svarer jeg! Jeg har nå bedt min mor sende ned litt varer sånn at jeg kan brife med mine "kokkekunster".
Nå har det forresten blitt høst her og det er ikke lengre skjorts - vær (hulk hulk). Men enda har jeg ikke tatt frem jakken min, og jeg sover fortsatt kun med laken. På onsdag begynte jeg på italiensk kurs, og det var ikke gøy. Vi gikk kjempefort frem, og Giovanna (læreren) var skummel og hadde sånn grov mørk stemme. Vi begynte "skriv ditt navn på italiensk!" Tror du jeg visste hvordan man skrev det? Jeg kunne si det liksom, men ikke skrive det. Hun snakket bare på italiensk, og vi gjore oppgaver med essere (å være) før vi hadde lært å bøye essere. Ååå, jeg blir så irritert! Det virket som man skulle kunne snakke italiensk før man kom der. Italiensk kurset skal være to ganger i uken, mandager og onsdager. Håper det blir bedre neste gang.

I mitt neste innlegg skal jeg fortelle om skolen min Liceo Scentifico Volta, og mitt "fantastiske" liv der! OG jeg kan forsatt ikke snakke italiensk, hvis noen lurte! Jeg skal si ifra når det har skjedd (2 md).
Arrivederci!